Nye dager, nye tanker.

kilde: http://www.flickr.com/photos/eddabobedda/

Som Nashira også er inne på i sitt blogginnlegg(http://networkedblogs.com/p24141020 ),har jeg også de fleste siste år, de siste ti ihvertfall, alltid hatt et behov for å ytre noen tanker rundt årskiftet.Men i år ble det ikke slik, jeg prøvde meg på noen linjer, et avsnitt, men det stoppet. Jeg ble med ett oppmerksom på at dette behovet for debriefing på året som hadde vært og året som nå lå for mine føtter, ikke var like tilstede som det tidligere har vært. Og jeg kjenner meg på en måte snytt. Det har alltid vært noe befriende over å skrive det hele ned, fatte det ned i noen avsnitt, oppsummere, konkludere,puste ut,for så å glede seg til å begynne på blanke ark.  Så hvorfor? Hva er annerledes nå? Kanskje er det fordi jeg har brukt mye tid dette året på å skrive ned og ut, snakke med og om, mer enn jeg har hatt tid og mulighet til tidligere. Men kanskje er det også fordi realismen gradvis slår en mer og mer; det er ingen “ny” start med blanke ark, det er snarere en fortsettelse. Dette med “nytt år” er jo i all hovedsak en konstruksjon. En konstruksjon som kan være veldig fin, men som alikevel er en illusjon og som kan føre oss litt bak lyset. Men det kommer ann på hva du legger i det.

Kilde: http://www.flickr.com/photos/eddabobedda/

I år har jeg ikke lagt så mye i det, jeg er glad for at livet fortsetter, og i fortsettelsen tenker jeg på det vi ofte setter i forbindelse med nyttårsfeiringen; hvilke forsetter har du for det nye året. Jeg vil gjerne si;ingen.Fordi de forsettene vi ofte setter oss i denne forbindelse er gjerne så urealistiske og fallhøyden dermed så stor. Jeg har ikke lyst til å ha noe med de å gjøre. Men klart, jeg har jo noen ønsker, håp og tanker for de nye dagene jeg også. Men de er ikke så store, eller kanskje er de større enn det de var før. Tidligere, som et menneske på søken etter kontroll og perfeksjon, satte jeg opp lister som; trene mer,spise mer av datt, mindre av ditt, tenke flere positive tanker,være flinkere på å holde kontakten med venner,drikke mer vann, holde fokus, lese så og så mange sider i døgnet,finne minimunsgrensen for antall timer å sove for å maksimere mest mulig ut av dagen  osv osv (de var sikkert mye værre også, jeg husker de heldigvis ikke så godt). I mitt nå 30.år har erkjennelsen på at slike lister er roten til mye vondt endelig kommet hjem. Jeg har kastet og brent alle slike lister og alle deres venner.

Noen av mine tanker for den nye tiden går nå mer mot;gi slipp på dette kontrollbehovet. Slapp litt mere av i denne tilværelsens karusell, la gamle ting være gamle ting, våg å tillate deg selv å nyte hvert sekund og glem frykten for at det kanskje ikke er uendelig. La nye tanker få komme upåvoktet inn og la deg innspirere og engasjere. Uten at det kanskje var meningen,men fordi det skjedde da du var midt i livet og nøt hvert sekund.

kilde: http://www.flickr.com/photos/eddabobedda/

Big jumps

Denne gjør en mindre god dag mye bedre:)

Forventninger- frykten for å ha de, og bekreftelsen på at det er best å la være å ha de.

Dette med å glede seg til, håpe på, ha tro og tillit til. For så å få en smekk i fjeset- det ble ikke slik. Fra å være høyere oppe,til å lande litt lengre nede igjen. Og frustrasjonen over at du lar dette gjenta seg,gang på gang.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som et “julemenneske”,en som elsker julen og alt som hører den til. Det vil si,denne oppfatningen har jo avtatt de siste ti årene, mer og mer for hvert år. Men hvert år,så kjenner jeg alikevel litt på barnet i meg som fortsatt gleder seg.Litt ihvertfall.

Også i år inviterte jeg min far-”antijul” til julaften. Etter at min mor døde for litt over tre år siden kjenner jeg ekstra ansvar for han. Han kan jo ikke sitte alene på julaften, det ville jo vært for ille.Og dessuten er det jo hyggelig å være sammen, på denne en familiens dag. Også i år,sier han ja takk,han gleder seg:) Men også i år, sier han når det nærmer seg alikevel nei takk.Så må vi ommrokkere på planene og istedenfor reise til min svigermor den dagen,det er jo fint nok det,men jeg hadde gledet meg til å feire den her hjemme.Men han sier han gjerne kommer på middag som jeg har invitert til sammen med mine søsken noen dager før jul,det gleder han seg til. Og jeg planlegger og gleder meg. Så kommer jo det vi kanskje hadde forventet,men alikevel håpet ikke skulle skje-at han melder avbud til dette også.Ja ja.

Hva skal man si? De tidligere år har jeg som regel bare kjent på oppgitthet, men i år kjente jeg at jeg faktisk ble skikkelig lei meg- mest fordi jeg er sliten av at det skal være slik, og fordi jeg savner å ha en familiekjerne rundt meg. Deretter ble jeg egentlig litt sint på meg selv;hvorfor gjør jeg dette år etter år-lager forventninger til julen,dette da innebærende at han skal komme?

Jeg forstår at han har sine demoner og at han har et komplekst forhold til jul. Men det å forstå har jeg gjort så mye av,og jeg kjenner jeg begynner å bli lei av at det bare skal gå ene veien. Det kan fort bli destruktivt.

Hva skal man gjøre for å unngå skuffelsen over brutte forventninger?Slutte å ha de?Ja det er vel det mest konstruktive, men lettere sagt enn gjort. Jeg vet at jeg kommer til å invitere han neste jul også, jeg har ikke hjerte til noe annet.Men jeg skal ikke forvente noe som helst.Det skal jeg ikke. SKAL ikke.

Crazy crazy nights

Litt av en cover!Hun gjør låten virkelig til sin egen,og ikke minst til en annen.Kiss sin opprinnelige versjon er jo noe mer pågående og toucher helt andre strenger. Med en og samme tekst kan du altså bringe fram et så ulikt følelsesregister.Denne er bare nydelig,og man kan kjenne at gråten ikke sitter langt unna.

For mer av  Susanna and the magical Orchestra, hør feks ;

Susanna and the Magical Orchestra – List of Lights and Buoys

Susanna and the Magical Orchestra – Melody Mountain

When the routines bites hard,and ambitions are low…

Ord med vinger…

Aurora

Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse,klare vinger

kantet med rødt,som hos

Aurorasommerfuglen.

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

-Dikt av Hans Børli.Hentet fra boken “Lys i vindall natt”

http://www.aschehoug.no/katalog?productId=3746474

Det å klare å beskrive det ubeskrivelige.Sette ord på det unevnelige.Jeg kjenner jeg blir myk i hjertet når jeg leser diktene til Hans Børli.De er så tandre og skjøre.Samtidig er de så jorda.Han bruker ofte naturen som billedspråk på menneskesinnet,og det treffer.Treffer godt.

Hva er det blitt med denne julen?

Ja jeg må bare spørre.For jeg lurer oppriktig.Hva er det blitt med denne julen?Hvorfor feirer vi egentlig jul? De opprinnelige grunnene til julefeiringen er greie; først som en hedensk fest rundt vintersolverv,videre som fest for avslutning av jordbruksåret, og etter at kristendommen ble innført; en fest til minne om Kristi fødsel. Dette står jo forsatt veldig sterkt for mange,og er en fin og ærlig sak. Men om du tar et utvalg med barn i dag og spør de hvorfor vi feirer jul,vil nok mange svare;fordi vi får gaver. Og det er dette jeg kjenner jeg får dårlig smak i munnen av. Ikke fordi barna sier dette, men fordi vi har skapt et monster, som jeg tror de fleste av oss misliker.

Det er fint å gi,kjempeflott. Men det har vel gått litt ut av dimmensjoner. Jeg har selv stått i butikk i disse juletider,og jeg må jo si at det lyser ikke giverglede ut av alle ansiktene som legger sine bunker med artikler som skal pakkes inn til jul. Hos mange gjør det det, men ikke alle. Jeg tror at mange føler på et kjøpepress og at man til tider nærmest kan føle seg overkjørt. Noen har bestemt, at til den 24 desember,da skal du ha handlet inn gaver til familie,venner og bekjente. Hvorfor?Samfunnet sier så.Samfunnet? Handelsstanden styrer mye, men det er til syvende og sist vi som tar det enkelte valget. Men det er ikke lett å stille seg utenfor dette.

En ting er å gi til de som virkelig trenger det, slik den opprinnelige meningen var. Eller å gi en liten oppmerksomhet til noen som du virkelig syns fortjener det, kanskje bare av den grunn at du er glad i han eller henne. Men vi er jo alle oppfostra på julenisser og gavedryss,slik har det jo alltid bare vært.I julen viser du hvilken pris du setter på den enkelte i form av gavene du gir dem, også ofte mennesker du ikke engang har hatt tid til å besøke i løpet av året som har gått.
Det er lov å tenke seg om.Og det har ikke alltid vært slik. Opprinnelsen til julenissen finner man i legender om helgenen St.Nikolaus, en mann som voktet om og ville beskytte barn når foreldrene slet,eller de som var blitt foreldreløse. Etterhvert ble den store barnefesten i Frankrike på 1200tallet lagt til hans dag,den 6 desember, og etterhvert som skikken spredte seg ble det også vanlig å gi små gaver.

Og som sagt,det er både hyggelig og fint å gi. Men når det blir snakk om spillmaskiner,vaskemaskiner,pcer,diamanter,klær du ikke ville tatt deg råd til å kjøpe ellers, og når man hører om at folk krediterer på seg store summer i gjeld i Desember måned og at mange vil komme til å slite i etterkant på grunn av dette, er det hyggelig? Og er det hyggelig når ungene våre ikke lenger klarer å bli fornøyde,fordi de stadig vil ha mer og nyere. Ta også dette med adventskalenderen som i utgangspunktet skal være en nedtellingskalender til julaften, folk kaller det jo ikke adventskalender lenger,men gavekalender! Og det brukes tusenvis av kroner på dette også. Så nå forventer ungene å skulle få en gave hver dag fram til julaften.Og når julaften kommer,er de nesten mettet på å pakke opp, de river av papiret og slenger tingene til side for å pakka opp neste.Nei,det er ikke hyggelig. Hverken for den som gir eller den som får.

Når man også hører om konene som går og handler julegave til seg selv for mannen, slik at de skal få det de ønsker seg og ikke noe annet tull han kunne komme til å finne på, da føler jeg at poenget med en gave forsvinner litt. Ihvertfall etter mitt synspunkt. Det kan virke som at julen og handlehysteriet har blitt et konsept om å maksimere mest mulig.

Også er det jo dette regnskapet da,med hva man gir og hva man regner med at den andre gir, man vil hverken være dårligere eller bedre.For gir du mer enn den andre,kan det fort få den andre til å føle seg dårligere,og det vil man jo ikke. Det er mange uskrevne regler når det gjelder gavegivning,og man skal ikke bare kimse av det. Men jeg syns det blir trist når det blir et pliktløp.

Så må vi huske på at det fortsatt er mange i dag som ikke har råd til julen. Som gruer seg,fordi de ikke har råd til gaver til familien. Og det er også mange som ikke synes julen er noen festtid,som kanskje har dårlige minner,eller som kanskje ikke har noen å feire den med. Det slo meg i stad, når jeg tenkte på det veldig så flotte arrangementet Alternativ jul http://www.alternativjul.no/,at det er jo egentlig så feil at dette skal kalles alternativt, for det er jo dette julen burde bestå i, å gi til de som virkelig trenger det, å skape et varmt og godt rom for de som trenger det mest. Jeg forstår hvorfor de kaller seg Alternativ jul, det er ikke det. Men at det er blitt slik, det er det som plager meg. Om alle bare hadde gitt litt mer til de som trenger det,istedenfor å kaste rundt seg med penger til de som har mer enn nok.

Hvordan ønsker jeg at min jul skal være?For meg er de små tingene som gjelder;lukten av røkelse, smaken av gløgg, adventsstjerna som lyser opp i de mørke morgentimer, det forventningsfulle barnet som spretter opp kl seks for å se hva som er i dagens adventsluke, det er også de søte små hemmeligheter. Og ikke minst så gleder jeg meg til lange,stille dager med tid til ettertanke og med tid til familie og gode venner.
Men dette monsteret av et kjøpepress,det har jeg lyst til å ta drepen på. Vi trenger ikke mer ting, vi trenger mer tid,sammen.Så må vi forsøke å ikke dukke under for bombardering av massivt press i form av reklame både her og der. La oss igjen gjøre julen til en stille stund hvor det er ekstra tid til omsorg. Ikke la oss stresse ut av for dårlig tid og innkjøp over budsjett. Ta et valg. Ta et godt valg.

Nydelig om frykt.

 

Engler og homoer.

Utdrag fra en samtale rundt kjøkkenbordet en søndagskveld i november:

Barnet (7år):Mamma se hva jeg har laget:)
Moren: Så fin,er det en nonne?
Barnet:Nei det er en engel.
Moren:Ok,fin.
…..
Barnet:Den ser ut som en homo.
Moren:Hva?
Barnet:Den ser ut som en homo.:Knis:
Moren:Hvordan kan du si at den ser ut som en homo?
Barnet:Den er svart.
Moren:Neimen vennen, homoer er ikke svarte (nødvendigvis).Hvor har du dette fra?
Barnet:En femteklassing på skolen har sagt det.
Moren:Du skal ikke tro på alle femteklassinger.
Barnet:Ok
Moren:Vet du hva en homo er da?
Barne:Neei?
Moren:En homo er en som…
Barnet:Som liker øl?
Moren:Hva?neei (ikke nødvendigvis).
Moren:En homo er feks en gutt som forelsker seg i en gutt.
Barnet:??knis
Barnet:Men da kan gutter bli gravide?!?
Moren;Nei det kan de ikke.
Barnet:Ja men da er det ikke noe poeng i å forelske seg.
Moren:…?Ja det er det også noen som mener.
Moren:Men forstod du hva en homo er nå?ikke en som er svart?
Barnet:Ja.
Moren:Fint.

Spring ut og dans i regnet:)

Jeg blir glad av lister som denne.Som en påminner på alt du kan og bør gjøre.Fine ting å gjøre. Vi henger oss fort opp i hverdagens A4-ramme,og glemmer å danse i regnet,fargelegge utenfor linjene,omfavne forandringene eller spise dessert først.Vi tror ikke det er mulig lenger.Vi har glemt hvordan det gjøres.Ting må gjøres ordentlig og det må gjøres nå. Hvorfor? Hvorfor ikke leke litt istedet? Livet blir da et mye bedre sted å være om vi våger å ikke ta det så altfor seriøst? Og tenk så godt også barna har av det,om foreldrene kan legge ned pekefingeren litt og heller sette seg ned og ta del i det barnet faktisk sier eller gjør. Ting skal ikke alltid være så fornuftige og riktige.Til det kjedelige. Det handler om å være tilstede i øyeblikkene og nyte det i fulle drag:)

(Bildet er hentet fra http://berthasoldebarn.blogspot.com/)