Jeg tenker at

det å uttrykke ord alltid hjelper. Få det ut,skriv det, syng det, rop det, hvisk det, gråt eller le det ut. Det å manifestere det du bærer på i ord gjør noe med deg. Det er et lite frø som blir sådd hver gang et ord blir gitt. Det spirer og forplanter seg,og uten at du visste det i forkant har du med ett din egen regnskog. Og det er uendelig. All makt ligger i ordene. Også i de som forblir utalt. Noen ganger er det greit å tenke seg om både to og tre ganger før man slipper løs ordflommen, kanskje trenger ordene tid på å modnes. Men det er alltid et fora som er åpen for ordene dine,om så din egen notatblokk.

http://likeneelyohara.tumblr.com/

Men det ligger også avmakt i ordene. I det de ikke finner sin form og forblir magefølelse, uklar men stadig i emning. De sitter fast et sted i kroppen din, men du klarer ikke å forløse de,denne gangen.

Prøve å gripe tak i disse ufødte ordene inne i deg, konkretisere de ut, sette de sammen til hele setninger. På denne måten er du skaper av din verden og på denne måten blir vi til og vokser som mennesker. Fordi vi vil framover.Eller vi vil holde fast.Eller slippe løs.Fordi vi vil noe.

Stikkord: avmakt, magefølelse, makt, Ord